Hvis vi vet hvordan det går, trenger vi ikke scenarier. Da kan vi nøye oss med en spådom. Men hvis vi er usikre, og må regne med overraskelser, bør vi lage scenarier!
Vi må alltid utvikle flere scenarier, minimum to og helst tre eller fire. Poenget er å undersøke mest mulig av den reelle usikkerheten i utviklingen. Scenariene skal beskrive kontraster, vidt forskjellige verdener, ikke små variasjoner. Fremskrivninger og prognoser har en tendens til å skjule eller gå fort forbi usikkerheten. I scenariemetodikken, derimot, er det usikkerheten som står i sentrum; den er en kilde til ny viktig innsikt. Ved å snu og vende på usikkerheten, lærer vi mer, både om hvordan et problemområde ser ut og om våre egne antagelser. Vi får også et klarere blikk for hva som ligger fast midt i usikkerheten.
I scenarieprosesser jakter vi på de dypereliggende drivkreftene som former markedet og samfunnet. En velprøvd, klassisk teknikk for å finne de usikre og sikre drivkreftene, er den s.k. isfjellsanalysen.